INT N DK UCH Woodcamp's Atlas

Her skjer det fint lite om dagen. Jeg har en kropp som overhode IKKE lystrer, så da skjer det ikke mye nytt og spennende på treningsfronten med Atlas heller. Men gullet lider neppe noen nød. Han får jo være sammen med meg hele tiden, og følger med på det som måtte skje. Det har blitt en del "latmanns-lufting", m.a.o. ikke så lange turer, men desto mer leking med andre hunder. Atlas har fått hilse på mange hester, katter og t.o.m. kaniner. Noen små lydighetsøkter, når temperaturen og formen har tillatt det, har vi også fått til. Men ikke noe skikkelig trening. Og det virker han klar for nå. Han har full gass og er veldig oppmerksom, når jeg tar små økter med ham.

Håper at jeg klarer å få til mer nå som solen varmer ute (i allefall i dag), og snøen som smått kommer til å forsvinne. I dag har vi hatt en lang tur i skogen sammen med en "liten" kompis. Pluto er en storpuddel/golden-blanding, som er helt i fistel hele tiden. Gutta har fått løpe og base i snøen i et strålende solskinn. Og hyggelig for oss eierene å ha noen å snakke med når man er på tur.

Orri er så absolutt gravid. De kunne se 7 valper på ultralyden...........så da kommer det minst det, men høyst sansynlig fler. Termin er om tre uker.   Jeg gleder meg over dette samarbeidet med Øivind og Børge (Kennel Riesenartic), og jeg må si at jeg bare blir mer og mer imponert over de gutta og alt de engasjerer seg i. Jeg føler meg virkelig sikker på at de kommende valpekjøperene får den beste oppfølging, og hjelp til det de måtte trenge.

Hadde egentlig ikke så mye å skrive om i dag, men følte at det var på sin plass med et livstegn.

Hei så lenge mine venner!

Nå har vi hatt gleden av å bli kjent med Børge (kennel Riesenartic) og Orri (NUCH Ornella Radinie) gjennom de siste dagene. Atlas og Orri brukte 10-15 minutter på høflighetsprat og flirting, før de var i gang første kvelden. Den andre kvelden var det rimelig rett på sak. Det ble to fine parringer, og de hang sammen i 20-25min., så nå er det bare å vente i spenning på resultatet.

Orri er en pen, liten jente, som opprinnelig kommer fra Tsjekkia. Hun virker veldig søt og trivelig. Den kvikke frøkna trenes i bruks og lydighet til hverdags.  Jeg synes dette er en spennende kombinasjon, og hadde min egen helse vært mer samarbeidsvillig, hadde jeg helt klart beholdt en valp fra dette kullet som forhåpentligvis vil komme. 

Har lagt ut link til Kennel Riesenartic på link-siden.

Avslutter dagens lille blogg-snutt med å gratulere Ruth Tiller (Schnauzer S/P-eier og tidl.revisor for NSBK) og hennes søte raritet Pepsi, med seieren som "Norges styggeste hund" (VG-nett).

Vi hadde en fantastisk juleferie. En uke i gamle trakter med gode venner. Atlas bodde sammen med Majsan, som er en ikke spesielt sosial katt. Hun er av typen som legger seg til rett på fanget ditt. Men hvis du begynner å klappe henne, reiser hun seg, eller freser fornærmet og før hun finner et annet varmt og fredlig sted og legge seg.  Men Atlas og Majsan fant raskt ut hvordan de skulle kommunisere. Veldig søte, når de rolige undersøkte hverandre snute mot snute. Majsans lille nese kan få plass inni et av Atlas nesebor, for å beskrive størrelses-forskjellen. MEN størst betyr selfølgelig ikke at man er sjef. Det bitte lille rasekatten var helt klart dronninga. Atlas var vel mer nysgjerrig en frøkna. Og som den korthårede katten hun er, satt hun ikke særlig pris på Atlas entusiasme, når han med oppstivede barter og frossent kembo-skjegg kom løpende inn for å fortelle henne hvor fantastisk det var å være ute i løs-snø og -10/-25 (som var ukas grade-spekter). Kom først på at de måtte foreviges sammen siste dag. 

Thea er en Vorster-tispe på 8 måneder. Hun eies av en kompis, som bor like i nærheten av Petra (som var vår vertinne under uken). Thea og Atlas fikk flere hyggelige leke-stunder på Mica og Jeanettes ridebane. Snakk om kembo-frossne-skjegg! Vi var sammen med dem på nyttårsaften, og det var nok fint for Thea. Ikke at det er mye fyrverkeri i Gagnef, men at Atlas la seg ned som en "liten" ball og høylytt deklarerte at han var sliten og koste seg i et langt "hmmmmmmøøømfffmæææænn" i beste riesen-stil, ga den lille vorster-jenta et bra møte med raketter. Laika-hannen hun deler hus med er nemlig IKKE glad i fyrverkeri, så han var i 2.etasje med matmor.

Noen hester fikk vi også vært sammen med i løpet av uka. En ponni-hoppe var ikke glad i hunder, så hun jaget Tasselass ut av hagen. Det hadde han nok bare godt av, ettersom han kanskje føler seg litt vel trygg sammen med hester.....og han har bare godt av å ha litt respekt for dem. Mistenker at han har begynt å klassifisere dem som hunder, for han er interessert i å snuse dem i baken, og det synes jeg er skummelt. Tenk om elsklingen skulle få seg et spark.

Uka ble borte på null-komma-null. Sånn er det jo gjerne når man føler at man er i paradis. Pulsen og skulderene senkes alltid når jeg kommer til Leksandsområdet. Stress er et fremmedord, og kvalitetstid med venner og kjente er en selvfølge.

Hadde håpet at en drøy ukes ferie hadde gitt meg overskudd som hadde holdt et stykke inn i det nye året. Men akk nei. Har vært hos legen i dag, og kastet inn håndkledet i forhold til stoffskiftet. Har gått igjennom november og desember med plutselig nesblødning, blødning på øyet, kvalme og andre tegn på generell utmatelse. Er sykemeldt fremover, så får vi se hvordan det går. Utrolig takknemlig for at jeg har verdens beste hund når livet går meg imot på denne måten. Super-vennen som vet å løfte triste dager!

Avslutter med å sende varme tanker til Nina som mistet Rasmus rett over nyår. En flott hund som etterlater et stort tomrom, da han altfor ung gikk bort pga spondylose og forkalkninger i ryggen.

Har lagt ut bilder fra jul og nyttår i galleriet, under "Venner".

Nå har jeg igjen havnet på minus-siden hva energi gjelder igjen. Håper på et mirakel i løpet av juleferien, slik at jeg møter 2010 med mer overskudd.

Siden sist har vi gått noen få spor......mørkespor (klokke-rent for snuser'n, litt problemer med å stable føttene i mørket for mor), gamle spor (10t) og frossent spor (-10C). Riesen-snuser'n vet hva han driver med, og matmor har blitt flink til å stole på at han vet hva han gjør......hvilket han alltid vet. :-)

Når vi en sjelden gang trener litt lydighet, har jeg en sykt arbeidsom Atlas. Da er han kjapp, ivrig og presis i alle momenter.

I midten av november gikk desverre Mamma-Donna bort. (Riesen-hagans Donna). Hun ble 12,5år gammel, og holdt seg sprek og livlig lenge. I fjor høst gikk hun siste fjelltur (en uke på Hardangervidda med kløv), Veldig trist at kosejenta er borte.

Vi var en tur på Stora Stockholm på Lucia-dagen. Det ble 1.kvalitet, men desverre inget CERT. Nå føler jeg at jeg er drit-lei av å kjøre mange, lange mil rundt i Sverige, for nedslående utstillingsresultater. Kan vel glatt inrømme at jeg vel er litt bortskjemt hva utstillingsresultater gjelder. Orker ikke tanke på utstillinger den nærmeste fremtiden. Det har jeg rett og slett IKKE overskudd til.

I morgen skal vi feire julaften med mine foreldre og deres mellom Trixie. Det blir nok stille og koselig. 1.dag er det tradisjonelt familieselskap, med mye fristende mat i nesehøyde (aldri noe problem) og høyt støynivå.

3.dag reiser vi til Leksand i Dalarna, Sverige. Her skal vi treffe gamle venner, deres hunder og kanskje hester.

Nå er det ferie til over nyttår som gjelder. Det blir sykt deilig.

Vi ønsker familie og venner der ute i hunde-verdenen en super-trivelig julefeiring, og håper at alle kommer seg fint igjennom nyttårs-idiotien med alle raketter.

Nja! Har ikke helt den store inspirasjonen til å skrive om dagen. Sliter nok en gang med energi-nivået. MEN er opptimist og håper at det bedrer seg. Har hatt en super sommer, med mye sosialt.

Dagene går i vant tralt. Har ikke trent veldig mye i det siste, men litt vedlikeholds-lydighet slipper man ALDRI unna. :-)

Har avtale med en kamerat, som skal sørge for rådyr-legger........og da er det bare å begynne å trene blodspor. Lengter etter noe nytt å trene. Er ikke særlig motivert til å trene "gammelt nytt" for tiden, og må si at kreativiteten til å finne på variasjoner er uteblivende. Kunne gjerne tenkt meg å trene lydighet innendørs, og sammen med andre. På tide å finne seg en treningsgruppe igjen?

Dagene går stort sett med til turer i skogen og leking/turer med venner.......så noen nød lider ikke guttungen. Det er bare et noe lavere aktivitetsnivå enn vanlig.

Har meldt oss på i bruksklassen på Stora Stockholm i midten av desember. Håper å få med meg reise-selskap til turen, ettersom jeg er ganske lei av å kjøre bil (heller ikke særlig sikkert, med tanke på energi-nivået).

Oppdaget en liten kul over Atlas' skulder. Den er sjekket ut, og det er bare fett. Lettelsen over den beskjeden var mildt sagt stor. Veterinæren bemerket hvor oppmerksom jeg er overfor tassen (ikke at hun var overrasket.....hun har jo kjent oss i hele Atlas' liv). Kulen var nemlig ikke så enkel å oppdage, liten, myk og rørlig som den er. Hva da hønemor?

I dag er det Haloween, og forløpig har vi litt godteri igjen. Atlas synes det er stas med besøk, og særlig når barna i nabolaget ringer på. At de kommer utkledd i dag, legger han neppe merke til. Jeg derimot må konsentrere meg for å kjenne dem igjen. (Har lagt ut to bilder i galleri "Atlas".)

Tjoh-hei for denne gang!

Den første reaksjonen er vel egentlig bare: Ennå godt at jeg hadde mer fore, enn bare utstilling den helgen. Det hadde vært fryktelig bittert å kjøre 86mil for en blå sløyfe og rett ut av ringen. I stedenfor kjørte vi drøye 100mil og hadde en fin helg i godt selskap.

Dette var første gang vi deltok på en SBK-utstilling. Totalt var det under 300 hunder påmeldt. Det stod at det skulle være 6 riesen.......noe som viste seg å være (5) to S/P, en svart valp, en tispe (tante-Zelda) og Atlas som eneste hannhund.Veldig oversiktlig med en utstilling som bare var 1/10 av det vi er vant til. Da vi kom til utstillingsplassen ble vi godt tatt i mot av riesen venner (Helen= Kennel Dusko, og Marie og Anders= Kennel Mariesen). Anders hilste oss med velkomst-ordene "Der kommer CERT-hunden!". Erfaringsmessig vet jeg at man ikke skal ta noe for gitt, så selv uten konkurranse fra andre hannhunder, er det ingen garanti for at dommeren liker akkurat din hund. Anders som er ansatt i SBK og har mange års erfaring som riesen-oppdretter lo av meg, og begrunnet hvorfor det var bankers at Atlas ville forlate utstillingen med CERTet (samt Svensk og Nordisk utstillingschampionat). Med godt mot entre't vi ringen. Dommer Anita Lindroos skinte ikke omkapp med solen, som tittet frem mellom skyene, men sånne ting er jeg blitt rutinert nok til ikke å la meg påvirke av. Så var det bedømningen........ For første gang i vår utstillings "karriere" opplevde jeg at dommeren ikke spurte om hundens alder (??????). Så konstaterte hun at Atlas var en stor gutt, og at han måtte måles. (Tam-ti-tam-tam gikk tankene i hodet mitt.......litt spent på hva resultatet ville vise) "Det här är OK"  sa damen på svensk med brytning mot finsk. "71cm är det ju inget fel på". Atlas er dermed nå målt til den offesielle mankehøyden 71cm. Så sprang vi i en trekant og så en runde i ringen. Etter kritikken var skrevet, fikk vi utdelt en blå sløyfe og kunne avslutte dagen. Jeg var forberedt på at vi ikke nødvendigvis kom til å vinne CERTet, men 2.kvalitet? ......den var overraskende. MEN synes vel egentlig at jeg tok det med bedre fatning enn resten av riesen-folket som var tilstede.  Kritikken ble saumfart, og alle ble vel egentlig ennå mer forvirret. Dommeren ønsket et aningen ellegantere hode (Den var ny!) og litt lengre hals.  Resten av kritikken var fylt med mycket bra og bra. Utifra kritikken er det umulig........selv for erfarne folk, å lese seg til hva som gjorde at dommeren mente at Atlas kvalifiserte til en 2.kvalitet. Så svar på det får jeg aldri. Men sånn er nå utstillingsverden. Man betaler en avgift for å høre hva et spesifikt menneske (dommeren) synes om hunden din. Noen dommere elsker Atlas, mens andre kan foretrekke dem annerledes. Noen følger rase-standarden slavisk, mens andre legger mer vekt på sine personlige preferanser. Etter en sånn erfaring som i Eskilstuna, sier jeg bare til meg selv at samme hva så er Atlas verdens beste, og om dommeren ikke ser det, så er hun/han dum..........ev. ikke nykter. :-)

Om 10 dager gjør vi et nytt forsøk i Lindesberg, Sverige.

Nyt den gryende høsten med alle vakre farger og frisk luft!

Fant ut at det var på tide å blogge litt.......men om hva da?

Vi ligger fortsatt på latsiden vad gjelder trening. Nå merkes det på Atlas at han trenger å få bruke hodet sitt litt, og at vi som hund og fører får jobbet sammen. Ikke at han har noen store hyss for seg, men det merkes at han har langsomere reaksjon på kommandoer......særlig i situasjoner hvor det er annet som frister mer. Bedre motivasjon burde vel ikke finnes, men det føles seigt å komme i gang. Kanskje jeg rett og slett burde melde oss på en lydighetskonkurranse igjen. To år siden sist vi var i lydighetsringen. Denne tiden er brukt til å konsentrere seg om bruksen og målet jeg hadde der. Har jo klart målet -opprykk til B-spor, så nå er det på tide å børste støv av lydighets-konkurranse-nervene tenker jeg......

Jeg har god og jevnlig kontakt med tre av barna til Atlas. Må si at jeg er en stolt farmor til disse vovvene. Eierene er dyktige til å jobbe med dem, og hundene har utviklet seg til noen fine individer. Valpene er nå 16måneder gamle.

Bonzo tester grenser og prøver seg frem som en ung kar skal. Han reagerer veldig flott i forhold til andre hunder. Han minner om sin far på den tiden. Opptatt av å leke, og demper heller enn å utfordre andre hannhunder.

Det var først i 3,5-4års alderen at Atlas ikke lenger fant seg i å bli plukket på nesen. Han er fortsatt kjent i nabolaget, for å være en som IKKE starter bråk. MEN svarer kjapt og avbryter en hver utfordrer. Det blir sjelden ordentlig gruffs av det hele, ettersom motstanderen som oftest skjønner at "dette kan de drite i", når Atlas hever brystkassa og med avmålt styrke rumler fra dypet.

Ronja og Zorba (Atlas' døttre) har fulgt hverandre igjennom i sin andre løpetid. Merkelige greier dette her. De har kun truffet hverandre to ganger siden de forlot valpekassen, men har alikevel synkroniserte løpetider....så langt. Eller det er kanskje ikke så merkelig?

 Zorba har god lydighet, og trener mye fysisk i skogen. Lillejenta skal gå i fjellet med far en uke nå i høst. I fjor var det hennes farmor (blodsbånd....ikke meg!) som fulgte med på Runes fjell/fisketur, men i år er det Zorbas tur til å innta viddene.

Ronja trener fortsatt på hundeskolen (som både Atlas, og Kari og Kjetils tidl. riesen har gått på;). Lydighet trenes også i byen, så dette er fin generaliseringstrening.

Tankene mine har de siste dagene gått til venner i Sverige som akkurat har fått beskjed om at hannhunden deres har albuleddsartrose. Vi ble kjent med Lina & Fakie allerede første året på riesenlägret (2005), og de er i det vi deffinerer som läger-familjen vår. Fakie har vært en "håndfull" å jobbe med, og jeg har kunnet følge utviklingen dems og de etterhvert fantastiske resultatene de har oppnådd sammen. Fakie er godkjent reddningshund, har opprykk til Elite i lydighet og opprykk til B-spor. Nå må han medisineres mot smertene, og for å sinke utviklingen av artrosen. Han blir selvfølgelig også pensjonert. En riesen er en uøm hund, så at det feiler dem noe er det ikke alltid lett å forstå. Han strakk seg på en merkelig måte etter harde treningsøkter på lägret, men at det var så alvorlig kunne vi ikke ane. Det er med tårer i øynene jeg skriver dette avsnittet, for gutten elsker tøff fysisk og mental jobbing, og Lina har endelig fått fortjent uttelling på alle timer med trening som de har lagt ned. Forferdelig trist, er vel ordene som dekker mest.

I dag kom vi hjem fra 12 dagers ferie. Vi hadde det supert på Halsnøy. Vi skrev oss inn i fire forskjellige "topp-logger". En dag skremte Tellus og Atlas opp 10stk tiurer rett forran nesen på Wanda og meg. Er ikke akkurat vant til å "tråkke" rundt i det fugleslaget til vanlig, så det var en artig opplevelse. Hundene er ikke av fuglehund raser.... de stusset over det som skjedde, men forholdt seg ellers rolig.

Atlas syntes det nok var trivelig med hestene, som fantes på eiendommen. Særlig en rolig hoppe måtte stadig besøkes. Atlas svinset rundt hovene, mens jeg fikk hjertet i halsen. Men både hest og hund forholdt seg rolige. Atlas la seg flere ganger ned i nærheten av der hoppa oppholdt seg. 

Tellus er som andre smågutter på 6måneder, høyt og lavt.....med en voldsom iver. Riktig trivelig å observere ham under flere dager. Gøy å se hvordan aktiv kommunikasjon utveksles mellom en erfaren og trygg voksen, og en nysgjerrig og prøvende unghund. Vi trente litt innkalling med småtten. Jeg synes han tok dette veldig fort. Tror han er en lærevillig type. Desverre har de verken hundeklubb eller dressurkurs på øya, men jeg håper de klarer å få i gang en treningsgruppe.......det gjør trening så mye mer effektivt, og ikke minst morsomt å være sammen med andre folk med samme interesse.

Fra Halsnøy i vest, reiste vi til hytta på Vegårshei i sør.. Der har vi hatt en uke nær naturen. Vi fikk trent noen spor, men brukte mest tid på turer og på å kose oss.

 .

Har lagt ut nye bilder i "Atlas" og "Venner" albumene

Nå starter to ukers ferie. Det blir deilig.

I løpet av første uke skal vi til vestlandet og besøke en venn fra ungdomskolen og hennes familie. Dette er utpå en øy (Halsenøy). Der bor Tellus (ca.6mnd) som er en Dalmador (dalmantiner+labrador) og noen hester. Regner med at vi får mange fine turer i terrenget, og at vi nok skal trene litt med småtten.

Uka etter bærer det til vårt paradis på Vegårshei. Her skal vi nok få gått noen spor i det supre terrenget. Er ikke akkurat bortskjemt med lyng, mose og barskog her hjemme. Her trener vi i kratt, tornebusker, på svaberg og annet utfordrende miljø. På hytta er det helmax. Fin natur og en ro-givende stillhet. Kommer nok til å reise til Arendal og hilse på venner også, men skal hovedsaklig lade batteriene på hytta. Atlas elsker å rulle i lyngen, bade og kjøre båt, så dette blir topp.

Jeg har meldt oss på utstilling i Eskilstuna og Lindesberg i Sverige i løpet av september. Vi gjør nytt forsøk på å få tak i CERTet.

Har ellers snakket litt med gutta som driver med jakt. Har blitt lovet "skank"' (eller rett og slett rådyr bein, som vi sier i Norge). Regner med at vi kan få tatt et blodspor-kurs til våren, men har jo lyst til å begynne nå med en gang..........så det kan tenkes at vi forsøker oss frem på egenhånd. Må prøve å finne noe litteratur om emnet, og med litt hjelp fra jaktmiljøet kan vi kanskje få startet å snuse på prosjektet i alle fall.

Fortsatt GOD SOMMER!

I natt kom vi hjem kl.fire fra en super uke på riesenlägret.

Uken har vi brukt i treningsgruppen "Hårda spår". Her har vi trent på gamle spor (liggetid 14t), kryssende spor+ paralelle (7vannrett+7horisontale og 14 paralelle som gikk sammen to og to, for så å gå ut igjen til 14 paralelle), spor på grus, minisøk og andre motivasjonsøvelser. Det har vært en tøff uke med mye ny informasjon. Vi skal nå begynne å trene på eldre spor (min.3t. gamle), legge mer rare spor og følge opp motivasjontreningen. For Atlas har uka vært mer slitsom enn vanlige leiruker, ettersom vi hver eneste dag har gjort nye ting som han ikke har forutsetninger for å forstå........annet enn at han er en hund med imponerende nese(som de skal ha). Hva de klarer å utføre er rett og slett fantastisk, og jeg tror aldri at jeg noen gang fult ut vil klare å forstå hvor fantastisk denne sansen er. I tilegg til kursutfordringene, fikk vi gleden av å prøve blodspor som hadde ligget i 17t og en regnskur. Dette gjorde vi på hviledagen vår (torsdag), og matmor kan vel inrømme at hun var mektig fyllesjuk (heldigvis var sporet bare 150m langt). Lillegutt klarte dette og han. Er ellers godt fornøyd med hvordan han har klart ukas oppgaver.

I tillegg til treningene følger hundene med på alt som skjer i "sentrum" av leiren, hvor vi har vår faste teltplass. Ikke rart at nurket nå sover.......noe han trolig kommer til å gjøre i dagene fremover.

Leiren er ikke en ren treningsuke. Den er familievennlig og kveldene fylles med mye sosialt. Kveldene blir fort sene i hyggelig selskap og med litt vin i glassene, og morgenen kommer smertefult kl.06:30. Det er superkos med gode venner man har hatt i flere år, og nye herlige mennesker som man blir kjent med.

I år var vi med på landskampen for 3. år på rad. Dette er en uhøytidlig show-abligøje. Norge (Wenche Jacobsen og meg m/hunder) startet sist, så desverre fikk vi ikke sett de andre landenes krumspring under konkurransen, men det er alltid morro å være med. Forutsetningen for å klare å komme seg igjennom oppgavene er god kontakt med hunden, bra dressur og evnen til å kunne by på seg selv. Den siste forutsetningen er den viktigste. Atlas og jeg hadde 1.etappe: Atlas ble sittende, mens jeg gjemte meg bak en liten vegg. Jeg skulle kalle på ham og løpe med ham en runde med ballspillende karer som forsøkte å distrahere. 2: Wenche og Jass skulle så ha lineføring gjennom "pølseland" (pølsene lå så tett at man var tvunget til å tråkke på dem). 3:Atlas og jeg skulle krype under en hindring runde stake og tilbake med ball-ballspill. 4:W&J inkalling gjennom "pølseland. Vi klarte oss bra igjennom oppgavene, hadde det morro og høstet applaus. Mange mente at vi hadde gjort det så bra at vi kom til å knive om første plassen. Som "erfaren" deltager vet jeg jo derimot at det ikke alltid er best utført oppgave, som premieres med de beste poengene. For tre år siden var Atlas den eneste hunden som klarte å apportere en pølse.......dette kostet Norge 10 poeng, ettersom det ble dømt at en hund var dum om den ikke spiste pølsen. :-)  Vi ble derfor ikke overrasket over at Norge i år havnet på 4.plass. Sverige vant og det var trivelig. De arrangerer jo denne fantastiske leiren år etter år, men vinner desverre sjelden.......og det er vel noe bittert ettersom 85% av leirens deltakere er svenske.

I år fikk vi endelig med oss Trine & Vigdis og Trine. Dette er trivelige jenter som jeg i utgangspunktet har blitt kjent med i utstillingsmiljøet. Jentene trener bruks til vanlig, og etter flere års masing, fikk de booket lägret i år. Kjempekoselig!

Takk til alle venner som leser bloggen, og som var med på å gjøre lägret til den fantastiske opplevelsen det alltid er.

Har laget et nytt album RL2009 med litt bilder fra årets läger. Desverre ikke noen fra trening.......for da har man jo mer enn nok med hunden. Regner med at jeg vil publisere bilder som andre har tatt etterhvert også.

Nå skal mor sjøl sove og. zzzzz