N DK S NORD INT UCH Woodcamp's Atlas

Fant ut at det var på tide å blogge litt.......men om hva da?

Vi ligger fortsatt på latsiden vad gjelder trening. Nå merkes det på Atlas at han trenger å få bruke hodet sitt litt, og at vi som hund og fører får jobbet sammen. Ikke at han har noen store hyss for seg, men det merkes at han har langsomere reaksjon på kommandoer......særlig i situasjoner hvor det er annet som frister mer. Bedre motivasjon burde vel ikke finnes, men det føles seigt å komme i gang. Kanskje jeg rett og slett burde melde oss på en lydighetskonkurranse igjen. To år siden sist vi var i lydighetsringen. Denne tiden er brukt til å konsentrere seg om bruksen og målet jeg hadde der. Har jo klart målet -opprykk til B-spor, så nå er det på tide å børste støv av lydighets-konkurranse-nervene tenker jeg......

Jeg har god og jevnlig kontakt med tre av barna til Atlas. Må si at jeg er en stolt farmor til disse vovvene. Eierene er dyktige til å jobbe med dem, og hundene har utviklet seg til noen fine individer. Valpene er nå 16måneder gamle.

Bonzo tester grenser og prøver seg frem som en ung kar skal. Han reagerer veldig flott i forhold til andre hunder. Han minner om sin far på den tiden. Opptatt av å leke, og demper heller enn å utfordre andre hannhunder.

Det var først i 3,5-4års alderen at Atlas ikke lenger fant seg i å bli plukket på nesen. Han er fortsatt kjent i nabolaget, for å være en som IKKE starter bråk. MEN svarer kjapt og avbryter en hver utfordrer. Det blir sjelden ordentlig gruffs av det hele, ettersom motstanderen som oftest skjønner at "dette kan de drite i", når Atlas hever brystkassa og med avmålt styrke rumler fra dypet.

Ronja og Zorba (Atlas' døttre) har fulgt hverandre igjennom i sin andre løpetid. Merkelige greier dette her. De har kun truffet hverandre to ganger siden de forlot valpekassen, men har alikevel synkroniserte løpetider....så langt. Eller det er kanskje ikke så merkelig?

 Zorba har god lydighet, og trener mye fysisk i skogen. Lillejenta skal gå i fjellet med far en uke nå i høst. I fjor var det hennes farmor (blodsbånd....ikke meg!) som fulgte med på Runes fjell/fisketur, men i år er det Zorbas tur til å innta viddene.

Ronja trener fortsatt på hundeskolen (som både Atlas, og Kari og Kjetils tidl. riesen har gått på;). Lydighet trenes også i byen, så dette er fin generaliseringstrening.

Tankene mine har de siste dagene gått til venner i Sverige som akkurat har fått beskjed om at hannhunden deres har albuleddsartrose. Vi ble kjent med Lina & Fakie allerede første året på riesenlägret (2005), og de er i det vi deffinerer som läger-familjen vår. Fakie har vært en "håndfull" å jobbe med, og jeg har kunnet følge utviklingen dems og de etterhvert fantastiske resultatene de har oppnådd sammen. Fakie er godkjent reddningshund, har opprykk til Elite i lydighet og opprykk til B-spor. Nå må han medisineres mot smertene, og for å sinke utviklingen av artrosen. Han blir selvfølgelig også pensjonert. En riesen er en uøm hund, så at det feiler dem noe er det ikke alltid lett å forstå. Han strakk seg på en merkelig måte etter harde treningsøkter på lägret, men at det var så alvorlig kunne vi ikke ane. Det er med tårer i øynene jeg skriver dette avsnittet, for gutten elsker tøff fysisk og mental jobbing, og Lina har endelig fått fortjent uttelling på alle timer med trening som de har lagt ned. Forferdelig trist, er vel ordene som dekker mest.